Kjære leser!

Eksempel på brevkråke. FOTO: http://www.flickr.com/photos/14132971@N05/

Brevet du nå leser er fraktet av en brevkråke. Brevkråken er mobilressistent, og er dessuten lettere å komme i tale med enn en simpel due….nok om det. Etter en forferdelig uke i det trange vertshuset var det slutt på øl og brennevin, og Trønderne måtte ut! I løpet av uken hadde fire forsøkt å komme seg opp i fjellene for å få tent varden. Ingen kom seg over tunet i live. Det så stygt ut.

Også jeg hadde tatt det jeg trengte til livets opphold i bardisken på vertshuset. I løpet av en uke blir det en del, og jeg ville gjerne betale for meg. Jeg spurte verten hva regningen kom seg på. Fire sekker bygg, to slipestein, en flanellskjorte, fire pund svartkrutt, et skinn fra et valgfritt lite dyr, samt skriveleksjoner for hans 14 år gamle sønn, svarte han. Jeg spurte forsiktig om han ikke istedet ville ha noen penger, men dette vakte allmen munterhet i lokalet.

Byttesamfunnet var ennu ikke lagt i grus her oppe, og penger som ikke var trykket av rent gull eller sølv ble sett på som verdiløst fjas. Den lokale justisen var også knallhard. Folk som ikke kunne “betale” for seg, ble rullet i tjære og fjær, fikk hjulet eller måtte løpe spissrot. Det så mørkt ut for meg.

Lysere ble det ikke, etter at jeg ble idømt vardetenning. Jeg måtte ut der, til det rasende villdyret! Jeg rev opp døra, løp som om den onde selv var i helene på meg, noe han meget mulig var, da jeg aldri kikket meg over ryggen. Med ett hørte jeg et snerr, og brått dukket den gale kua opp forran meg. “Herregud” tenkte jeg, “en gal ku”. Plutselig kom jeg til å tenke på det gamle ordaket om “å ta tyren ved hornene”. Jeg kom også på “Brent barn skyr ilden”, “Tomme tønner ramler mest”, “En ulykke kommer sjelden alene”, “Her skal det bli andre boller” og “Aldri på en mandag”.

All denne tankevirksomheten tok sin tid, slik at den gale kua ble lei og gikk sin vei. Jeg tok atter bena på nakken og kom meg i sikkerhet. Men en eller annen plass der oppe i Nord-Trøndelag sitter fortsatt et helt vertshus med bønder og venter på at jeg skal få tent varden. Det hender jeg får et snev av dårlig samvittighet, men dette går som regel for over.

Martin.

En mann og hans sau

Sittende på en huggstabbe i et gammelt vertshus, plukket jeg opp et morsomt stev. Det ble framført etter en helflaske, av en stolt sauebonde, som avsluttet det hele med et flott C-moment Diktet ble framført til toner fra en gammel melodi, som ble komponert for halvlitersglass og bordtennisballer av den kjente spellemannen Prhillar Bjørnar, svoger til Guri. Verket går i D-moll og har en halveringstid på 7 år:

Med målbevisst gange mot fjøset han hadde gått,
han skulle besøke en sau han hadde fått.

Han tenkte med seg selv, det er slutt på tullet,
den sauen den sauen den skal jeg.

Redaksjonen gjør her oppmerksom på at Snøras håndskrift, grunnet kaldt vær og mystiske flekker på papiret, er så uleselig at det ikke er mulig å tyde den videre gangen i diktet. Vi valgte likevel å trykke det pga den naturlige, men spenstige oppbyggningen. Diktet er i sin helhet trykt i samlerens verk “En sauebonde forteller”, siste side

Og hva er så opptakten til all denne opphaussingen? Vel, mine venner, hør med til ende! Da jeg, innerst i en krok på det lokale vertshuset, satt og noterte ned gamle verser og artige anekdoter, som røy på rundt bordene, ble døren nærmest revet av hengslene! En andpusten man kastet seg inn på gulvet, og ropte, mens fråden sto rundt munnen hans: Galskap!! Galskap!! Sindige som Trønderne er, lar de seg ikke vippe av pinnen av slitne folk som, uten forvarsel, roper galskap. De fleste satt rolig og stirret tomt forran seg, slik de bruker.

Kugalskap! Lød det, før mannen seg om på gulvet, hikstet et par ganger, før han døde… Dette satte sving i folket – herregud, ble bl.a ropt flere ganger. Hva med landbruksstøtten? Får vi subsidier nå? Hva med de arbeidsløse? Det var et virrvarr av armer og bein, og hjemmebrendt ble skjenket i høye glass. Brått fikk vi se ut av vinduet. Der stod den gale kua!! Med krummet rygg, sparket den i bakken, mens den melket seg selv-det var, kjære leser, litt av et syn! Vi var sperret inne!

Der ute, stod det gærne udyret, Dagros, klar til å gjøre kål på alle som kom ut av døra. Dagros flokket seg utover ettermidagen sammen med både Blomfagra, NRF 145278, oksen Balder samt Lille Bjørnar, en lettpåvirelig Hamster, ulovlig importert fra Levanger. Ingen var mann nok til å gå ut. Et bitt fra en smittet ku, ville føre til en lang og smertefull død. Kyrne halset rundt og rundt vertshuset . De kikket av og til inn vinduene, med rødsprengte øyne og sikkel rennende fra den digre kjeften, mens de skarpe tennene blinket solen. Den raskeste løperen ble pekt ut, til å spinge opp i fjellet å tenne varden, som fremdeles er den enkleste måte å komme i kontakt med utnomverdenen på her oppe. De lot ham komme ut av døra, og tre meter ut på tunet før de slo til.

Av hensyn til sarte sjeler vil jeg ikke gjengi hvilke redsler som utspant seg der ute…..men det fikk meg til å tenke på et dikt jeg en gang sanket inn i Sogn og Fjordane. Diktet er på 54 vers, og er fra tidlig 1700-tall:

Lille Lise i skogen gikk,
Bom falleri fallerei
Da kom en mann,
med motorsag i hand
Bom falleri fallerei.

Redaksjonen har her, pga plassmangel, sett seg tvunget til å sensurere bort 52 vers, og hopper like til det siste verset, som går slik:

I grålysningen tre dager etter,
kom Lises mor og far.
Bom falleri fallerei

De syntes deres datter,
var blitt så deformert og rar.
Bom falleri fallerei.

Diktet er i sin helhet, trykt i Snøras samling “Jeg går og samler vol. 17″, sidene 12-36.

Og…ja, her ender foreløpig historien…….som en slags liten bønn om hjelp…..skjønt, om brevduen kommer frem, tar det jo ukesvis å komme seg hit, selv med helikopter! …………fortsettelse følger……..kanskje……..

Hilsen Martin

Det kommende dikt, håndsanket i en liten fjellbygd, vil så til de grader ta bolig i din sjel – og bli der.

La meg: Da jeg kom nedover dalen så jeg norske staute fjellbønder så langt øynene kunne se. De var opptatt med hardt arbid på åkrene som lå i ulendt terreng mellom de små gårdene med torv på taket. Vel inne på et gårdstun, kunne jeg sitte og nyte det hjemmelavede, men sterke ølet, og en frodig, lyshåret budeie, med rosenrøde kinn, serverte meg håndpisket eggedosis av egg fra frittgående høne. Med et kom bonden sjøl ut fra fjøset og kvad spontant:

Fe døyr
Frender døyr
Kven faen bryr seg
Tut og Køyr

Hilsen Martin Snøra

Kakebladet vil gjøre oppmerksom på at det spontane diktet er utgitt i Snøras siste samling “Fra en sauebondes brønndype sjel” s 207. Diktet har tittel “Den nye traktoren”

Rondane. Der turen gikk. Foto: http://www.flickr.com/photos/thomash/220431432/

Under en av mine fotturer der, kom jeg over to rivaliserende, middelaldrende menn, som kjempet om lederstillingen i den lokale velforeningen. Det blir i Rondane praktisert en debattform, som jeg mener at også de urbane politikere kan lære noe av. Det er det som er morsomt med å reise i bygdenorge. Man kommer over så mangt spas og moro, og regler og levesett man ikke har sett maken til på flere hundre år.

Da jeg ankom den lille bygd i Rondane, skulle de to ha debatt, lik skikken var på de kanter, av det lille, rare, langstrakte landet vårt. De to debattantene stod tre meter fra hverandre. I midten stod en slags dommer. Trolig den eldste i bygden. Debattantene fikk først vær sin halve liter hjemmebrent, som ble drukket umiddelbart. Begge ble så utstyrt med kniv. Derefter fikk de en blandingsdrikk, bestående av en cl renset parafin, fire valium utrørt i like deler Cognac og vørterøl. De fikk så et hver sitt slag i bakhodet, med en slegge av den typen som brukes når hersestaurer skal slås ned i bakken. Derefter skulle debatantene komme med sine visjoner.

Den første, og mindre begavede deltakeren, fikk ikke frem et ord. Så heller ei den andre, dog hadde han mimikken i orden. Den ble tolket dit hen at han ville ha mer og drikke, noe han fikk. Det viste seg, at valgkampen hadde pågått i tre år allerede, men at ingen av de to kamphaner klarte å si noe i større forsamlinger.

Min misjon som folkeminnesamler er å samle sammen små anekdoter, verser og dikt. Hos denne forsamlingen i Rondane var det ingen dikt å samle. Jeg gjengir i stedet oppskriften på oppstiveren som blir servert taleren, før 17.mai talen.

2 Rohypnol
1 Paralgin
Et halvrør Brandy Special
2 spiseskjeer rødsprit.

Vispes kraftig sammen og settes med klystersprøyte.

Ny taler er påkrevet hvert eneste år. Oppskriften ble også brukt av de gamle Aztekerne for å komme i nærkontakt med gudene. Kan også brukes til å roe ned engstelige hunder før nyttårsaften.

Hilsen Martin Snøra

Jeg har, under en av mine fotturer på indre deler av Finnmarks Vidde vært vidne til en dans, av meget spesiell art. Hold deg fast, min kjære leser, her kommer en historie, fra virkeligheten, som trolig vil brenne mærker i ditt sarte sinn, lik den svartkuttede en gang brente den franske lilje på Grevinne De Vinters nøgne skulder.

Historien er tenkt utgitt i min neste samling- som jeg muligens vil kalle “Hekse-Prossesen”.

Når den kolde vind fra nord, runder de ubeskogede knauser, på Finnmarks Vidde, kan det bite slik i ens nesetipp, at man flere gange må beføle den med hånden, bare for å forvisse seg om at den ikke har frøset til is. På slik en dag, kom jeg til den lille borthjemte bygd Goatisjarra. Naturfolket hersker på denne plass, og derfor også naturens strenge love.

På torget, i den lille bygd, var menne samlet i høylytte ordelag. Eder og galle, samt svarte besvergelser fløy i luften, og jeg kunne liksom føle at den onde selv var ute. Mennene hadde fanget en mann, der kom fra nabobygden, 700 mil sørover. Han hadde i løbet av natten, forsøk å tilrøve seg flere reinsdyr, noe man strengt tatt ikke bør gjøre, der nordpå.

Nordfolket har et hastig lynne, og ingen hadde til hensikt og vente fire dager på at lendsmannen skulle komme og ordne opp. Det scenario som nå fremspandt seg, vil jeg ikke gjengi her i min bok. Dog vil jeg resitere et dikt, som spontant ble fremført, umidelbart etter klokken 12.00 på formidagen.

Den siste dans
Med småsprettne skritt som en liten pike,
med danse trinn som en hundevalps svans .
Til taktfast tam tam, og jubel uten like,
tok han muntert fatt på sin siste dans.

Selv om vegen var tung, og publikum stort,
Han danset seg bort som en lykkelig rotte,
Han sa til seg selv;”Det er vel fort gjort”
han tok det siste trinnet opp på skafottet.

Med svart hette på, og armene bak,
han siste ønske, var det en mango?
så gikk lemmen, det lød et brak,
hans siste dans, var det en tango?

med hilsen Martin Snøra