Kakebladet

Karita Bekkemellem FOTO: Arbeiderpartiet http://www.flickr.com/photos/arbeiderpartiet/2523402213/

I dag kom endelig boken alle har ventet på. Eks-minister Karita Bekkemellem forteller alt, absolutt alt, om sin tid på Stortinget og i regjering. Både Stoltenberg og Giske får så hatten passer. Men boken som blir utgitt på Aschehoug forlag denne uken er en sminket versjon av sannheten.

Vi har fått tak i er tidlig utkast av boken. Her følger flere utdrag.

Om Jens Stoltenberg:

Å kalle Jens Stoltenberg feig, er en fornærmelse mot den jevne kujon.  I krisesituasjoner blir han som regel bare stående og kakke med hodet mens han siterer faren sin og mimrer om Gro. Mange ganger stikker han bare av og er ikke å finne på timevis. Da sitter han som regel inne i et bøttekott i trettende. En gang gjemte han seg på Narvesen i Spikersuppa. Der rakk han å selge 14 grillpølser og tok i mot flere tippekuponger før Karl Eirik endelig fant ham. Jeg  har mye å takke Jens for, men han er ikke alltid imponerende god til å håndtere mennesker i kritiske situasjoner.

Karita og Jens røk for alvor uklare etter en heftig medarbeidersamtale på SAS-hotellet natten mellom 1. og 2. november 2007. I et dagboknotat, gjengitt i boken, skrevet noen dager senere heter det:

Jeg har vært så lojal at jeg kunne gitt høyrehånden mi. Og så er han (Jens) ikke engang mann nok til å ringe meg og fortelle hvordan ting går, ikke en aldri så liten prat.

Også Trond Giske får gjennomgå i boken. Ifølge Bekkemellem tok Giske kontakt med en utspekulert plan. “Vi skulle spenne bein på statsministeren,” heter det i boken. Bekkemellem var til å begynne med interessert, men da hun forstod at Giske ikke mente det billedlig, fikk hun kalde føtter:

“Jo, kom igjen da, Karita,” sa Trond fra gangen. Jeg hadde nettopp slengt døren i ansiktet hans. Det dumme bedende hundeansiktet. Men ikke pokker om jeg ville være med på noe så dumt. “Ikke pokker om jeg vil være med på noe så dumt,” ropte jeg til ham. Trond ble stående og skrape på døren en stund, før han tuslet bort. Da jeg en halv time senere skulle ut og pudre nesen, hoppet han på meg igjen. “Jeg bare gjemte meg bak blomsterpotten,” strålte han. Som om han trodde jeg skulle bli imponert.