Kakebladet

Redaksjonen har fått et nytt reisebrev fra Martin Snøra. Som vi vet, er han for tiden innesperret på et vertshus i Nord-Trøndelag, hvor kyr smittet av kugalskap herjer bygdene.

Kjære leser!

Eksempel på brevkråke. FOTO: http://www.flickr.com/photos/14132971@N05/

Brevet du nå leser er fraktet av en brevkråke. Brevkråken er mobilressistent, og er dessuten lettere å komme i tale med enn en simpel due….nok om det. Etter en forferdelig uke i det trange vertshuset var det slutt på øl og brennevin, og Trønderne måtte ut! I løpet av uken hadde fire forsøkt å komme seg opp i fjellene for å få tent varden. Ingen kom seg over tunet i live. Det så stygt ut.

Også jeg hadde tatt det jeg trengte til livets opphold i bardisken på vertshuset. I løpet av en uke blir det en del, og jeg ville gjerne betale for meg. Jeg spurte verten hva regningen kom seg på. Fire sekker bygg, to slipestein, en flanellskjorte, fire pund svartkrutt, et skinn fra et valgfritt lite dyr, samt skriveleksjoner for hans 14 år gamle sønn, svarte han. Jeg spurte forsiktig om han ikke istedet ville ha noen penger, men dette vakte allmen munterhet i lokalet.

Byttesamfunnet var ennu ikke lagt i grus her oppe, og penger som ikke var trykket av rent gull eller sølv ble sett på som verdiløst fjas. Den lokale justisen var også knallhard. Folk som ikke kunne «betale» for seg, ble rullet i tjære og fjær, fikk hjulet eller måtte løpe spissrot. Det så mørkt ut for meg.

Lysere ble det ikke, etter at jeg ble idømt vardetenning. Jeg måtte ut der, til det rasende villdyret! Jeg rev opp døra, løp som om den onde selv var i helene på meg, noe han meget mulig var, da jeg aldri kikket meg over ryggen. Med ett hørte jeg et snerr, og brått dukket den gale kua opp forran meg. «Herregud» tenkte jeg, «en gal ku». Plutselig kom jeg til å tenke på det gamle ordaket om «å ta tyren ved hornene». Jeg kom også på «Brent barn skyr ilden», «Tomme tønner ramler mest», «En ulykke kommer sjelden alene», «Her skal det bli andre boller» og «Aldri på en mandag».

All denne tankevirksomheten tok sin tid, slik at den gale kua ble lei og gikk sin vei. Jeg tok atter bena på nakken og kom meg i sikkerhet. Men en eller annen plass der oppe i Nord-Trøndelag sitter fortsatt et helt vertshus med bønder og venter på at jeg skal få tent varden. Det hender jeg får et snev av dårlig samvittighet, men dette går som regel for over.

Martin.