Kakebladet

Kjære leser, dette blir muligens det siste brev fra min side. Helvete er løs er oppe i øvre deler av Snusvik, en liten fjellbygd i de mest forlatte deler av Nord-Trøndelag. Dette brev er send med brevdue.

Og hva er så opptakten til all denne opphaussingen? Vel, mine venner, hør med til ende! Da jeg, innerst i en krok på det lokale vertshuset, satt og noterte ned gamle verser og artige anekdoter, som røy på rundt bordene, ble døren nærmest revet av hengslene! En andpusten man kastet seg inn på gulvet, og ropte, mens fråden sto rundt munnen hans: Galskap!! Galskap!! Sindige som Trønderne er, lar de seg ikke vippe av pinnen av slitne folk som, uten forvarsel, roper galskap. De fleste satt rolig og stirret tomt forran seg, slik de bruker.

Kugalskap! Lød det, før mannen seg om på gulvet, hikstet et par ganger, før han døde… Dette satte sving i folket – herregud, ble bl.a ropt flere ganger. Hva med landbruksstøtten? Får vi subsidier nå? Hva med de arbeidsløse? Det var et virrvarr av armer og bein, og hjemmebrendt ble skjenket i høye glass. Brått fikk vi se ut av vinduet. Der stod den gale kua!! Med krummet rygg, sparket den i bakken, mens den melket seg selv-det var, kjære leser, litt av et syn! Vi var sperret inne!

Der ute, stod det gærne udyret, Dagros, klar til å gjøre kål på alle som kom ut av døra. Dagros flokket seg utover ettermidagen sammen med både Blomfagra, NRF 145278, oksen Balder samt Lille Bjørnar, en lettpåvirelig Hamster, ulovlig importert fra Levanger. Ingen var mann nok til å gå ut. Et bitt fra en smittet ku, ville føre til en lang og smertefull død. Kyrne halset rundt og rundt vertshuset . De kikket av og til inn vinduene, med rødsprengte øyne og sikkel rennende fra den digre kjeften, mens de skarpe tennene blinket solen. Den raskeste løperen ble pekt ut, til å spinge opp i fjellet å tenne varden, som fremdeles er den enkleste måte å komme i kontakt med utnomverdenen på her oppe. De lot ham komme ut av døra, og tre meter ut på tunet før de slo til.

Av hensyn til sarte sjeler vil jeg ikke gjengi hvilke redsler som utspant seg der ute…..men det fikk meg til å tenke på et dikt jeg en gang sanket inn i Sogn og Fjordane. Diktet er på 54 vers, og er fra tidlig 1700-tall:

Lille Lise i skogen gikk,
Bom falleri fallerei
Da kom en mann,
med motorsag i hand
Bom falleri fallerei.

Redaksjonen har her, pga plassmangel, sett seg tvunget til å sensurere bort 52 vers, og hopper like til det siste verset, som går slik:

I grålysningen tre dager etter,
kom Lises mor og far.
Bom falleri fallerei

De syntes deres datter,
var blitt så deformert og rar.
Bom falleri fallerei.

Diktet er i sin helhet, trykt i Snøras samling «Jeg går og samler vol. 17″, sidene 12-36.

Og…ja, her ender foreløpig historien…….som en slags liten bønn om hjelp…..skjønt, om brevduen kommer frem, tar det jo ukesvis å komme seg hit, selv med helikopter! …………fortsettelse følger……..kanskje……..

Hilsen Martin