Kakebladet

Jeg har, under en av mine fotturer på indre deler av Finnmarks Vidde vært vidne til en dans, av meget spesiell art. Hold deg fast, min kjære leser, her kommer en historie, fra virkeligheten, som trolig vil brenne mærker i ditt sarte sinn, lik den svartkuttede en gang brente den franske lilje på Grevinne De Vinters nøgne skulder.

Historien er tenkt utgitt i min neste samling- som jeg muligens vil kalle “Hekse-Prossesen”.

Når den kolde vind fra nord, runder de ubeskogede knauser, på Finnmarks Vidde, kan det bite slik i ens nesetipp, at man flere gange må beføle den med hånden, bare for å forvisse seg om at den ikke har frøset til is. På slik en dag, kom jeg til den lille borthjemte bygd Goatisjarra. Naturfolket hersker på denne plass, og derfor også naturens strenge love.

På torget, i den lille bygd, var menne samlet i høylytte ordelag. Eder og galle, samt svarte besvergelser fløy i luften, og jeg kunne liksom føle at den onde selv var ute. Mennene hadde fanget en mann, der kom fra nabobygden, 700 mil sørover. Han hadde i løbet av natten, forsøk å tilrøve seg flere reinsdyr, noe man strengt tatt ikke bør gjøre, der nordpå.

Nordfolket har et hastig lynne, og ingen hadde til hensikt og vente fire dager på at lendsmannen skulle komme og ordne opp. Det scenario som nå fremspandt seg, vil jeg ikke gjengi her i min bok. Dog vil jeg resitere et dikt, som spontant ble fremført, umidelbart etter klokken 12.00 på formidagen.

Den siste dans
Med småsprettne skritt som en liten pike,
med danse trinn som en hundevalps svans .
Til taktfast tam tam, og jubel uten like,
tok han muntert fatt på sin siste dans.

Selv om vegen var tung, og publikum stort,
Han danset seg bort som en lykkelig rotte,
Han sa til seg selv;”Det er vel fort gjort”
han tok det siste trinnet opp på skafottet.

Med svart hette på, og armene bak,
han siste ønske, var det en mango?
så gikk lemmen, det lød et brak,
hans siste dans, var det en tango?

med hilsen Martin Snøra